Hvis du går til elven, hva hører du? Linda Lamignan åpner for flere stemmer i soloutstillingen If you go to the river på Galleri F 15.
Tekst: Linn Carin Dirdal Foto: Ingeborg Øien Thorsland
I Møllebyen i Moss, i det som tidligere var Momentum kunsthall, ligger tre store finérplater på gulvet. Rundt står elektriske kokeplater og varmer opp gryter med petroleumsvoks og pigmenter i ulike grønntoner. Linda Lamignan går fra gryte til gryte, rører forsiktig; heller innholdet fra den ene gryten over i en liten bolle og stiller seg foran den første treplaten, betrakter. I en håndvending lar hen voksen renne over flaten i en slak, sammenhengende bue; setter fra seg bollen og bruker begge hender til å løfte lett på underlaget, lar den dype grønnfargen spre seg utover i små, tilfeldige avstikkere.
Mens voksen stivner, går hen videre til neste treflate. Betrakter, heller, løfter. Neste flate. Betrakter, heller, løfter. Det er noe rituelt over arbeidsprosessen, hen jobber rolig og rytmisk med det flytende materialet. I bakgrunnen, høy musikk fra en liten høyttaler: Joromi av den nigerianske musikeren og multikunstneren Victor Uwaifo.
– Det er fra en spilleliste som min bror, David Lamignan Larsen, har laget. Jeg har brukt den mye mens jeg har jobbet, særlig med denne typen verk, forklarer Lamignan i en pause fra arbeidet.
– Jeg må høre på musikk når jeg jobber. Rytmen påvirker kroppen min og måten jeg beveger meg på. Jeg er opptatt av at rytmen og balansen i bevegelsene skal overføres til verkene.
Går til elven
Lamignan er i Moss for å ferdigstille arbeidene til soloutstillingen sin på Galleri F 15, som vises 26. oktober til 23. februar 2025. I tillegg til de tre monumentale veggpanelene hen jobber frem, knyttes malerier, skulpturelle verk og video fra 2021 og frem til i dag sammen under tittelen If you go to the river.
– Prosjektene jeg jobber med nå handler om elven – om elven som bevegelse, som noe som skilles og møtes igjen, som en representasjon av liv. Det handler også om Forcados-elven i Delta State i Nigeria, hvor deler av familien min er fra – et område som har blitt forurenset og utnyttet av multinasjonale oljeselskaper.
Petroleumsvoksen, som Lamignan har jobbet med i flere år, er et biprodukt av råolje. I arbeidene sine går hen til kjernen av materialet og undersøker fortellingene oljen bærer i kraft av seg selv.
– Materialene jeg jobber med er ofte ting man tar for gitt, som man bare er en bruker av. Hvordan kan man forholde seg til det på en annen måte? Jeg har ikke et svar, men jeg prøver å skifte et perspektiv, sier Lamignan.
– Det handler om å relatere til oljen som materiale, tatt vekk fra et kapitalistisk verdisystem. Oljen har ikke gitt tillatelse til å bli dratt ut av jordskorpen. Det er mange folkegrupper som tror at det som befinner seg under jorden er med på å påvirke energien i landskapet. Olje er straight-up energy! Hva skjer i et landskap når du brutalt fjerner den?
Besjeling og bevissthet
Vann er en viktig del av Lamignans egen fortelling. Hen har røtter i både Norge og Nigeria, land som er tett på havet, og som begge er formet av oljeindustrien. I arbeidene sine – og i livet for øvrig – møter hen forfedrene, historiene og landskapene fra oppveksten med en animistisk tilnærming, troen på at alt er levende og forbundet, alt har en sjel.
– Jeg er veldig opptatt av verdisystemet i den måten å se landskapet på, som en forlengelse av en selv – å se på andre levende skapninger uten skiller og hierarkier. Jeg er selvfølgelig også en del av et verdisystem som ser verden på en annen måte, men det er viktig for meg å ikke gjøre det blindt.
Krokodillen er en gjennomgangsfigur i utstillingen – ikke som et fryktløst rovdyr, men som en del av Lamignans slektstre. I Gbaramatu, bestefarens samfunn, anses krokodillen som mor, som en beskytter av landskapet.
– Jeg opplever krokodillene som ekstremt fredelige. De spiser et dyr, eller går til angrep hvis de føler seg truet, men mesteparten av tilstedeværelsen på jorden er ikke-voldelig. De ligger i solen, svømmer litt, de er helt zen.
Nylig var Lamignan seks uker i Zambia, et kunstneropphold i forbindelse med Sustaining the Otherwise – et flerårig prosjekt med utgangspunkt i hvordan man forholder seg til stjålne museumsobjekter, initiert av kuratorene Amal Alhaag og Selene Wendt.
– Jeg fikk møtt mange krokodiller i Zambia. Opptak av krokodiller herfra er med i et av videoverkene i utstillingen.
Kunst laget med kjærlighet
Lamignans soloutstilling those who do not travel never arrive: Carry Your Home ble vist på Rogaland Kunstsenter i 2021. Et av verkene herfra, The Thirst in Our Hearts We Came to Pour (2021), består av små amuletter i petroleumsvoks – avstøpninger av kalebasser, kakaobønner, peanøtter og palmenøtter – bundet sammen av gullbelagte aluminiumskjeder og samlet i en rund aluminiumsramme hengende fra taket.
Til utstillingen på Galleri F 15 lager Lamignan en større, bearbeidet versjon av verket, som fyller hele hovedrommet i andre etasje. De små nøttene og bønnene var de største eksportvarene i Nigeria før oljen tok over; aluminium er en av de største eksportvarene i både Norge og Nigeria i dag. Verket forteller historier om politikk, økonomi, omstilling, kolonialisme og hverdagsliv, og om å bevege seg mellom ulike verdener – en grunntone i Lamignans arbeider.
Det er også et verk laget med mye kjærlighet.
– Det er mange som har vært med å lage amulettene i studioet mitt i København, både venner og venner av venner. Er vi mange bestiller jeg pizza og drar innom naturvinbutikken like ved studioet mitt. Slik er det med mye av det jeg jobber med. Jeg inviterer venner og familie inn i prosessen på forskjellige måter.
Kunstner Kristoffer Amundsen er en viktig samarbeidspartner, og har blant annet laget 3D-animasjonene til videoverkene som vises i If you go to the river. Det samme er musiker Nova Varnrable, som blant annet skal gjøre en lydperformance i forbindelse med utstillingsåpningen i Moss. I tidligere og pågående arbeider dukker også mor, tanter, bror, søskenbarn og venner opp.
– Uansett hva jeg gjør er det alltid påvirket av alle jeg treffer og alt jeg opplever, ingenting skjer i isolasjon. Det er et aktivt valg å gå bort ifra ideen om den ensomme kunstneren som et geni, også fordi jeg har vanskelig for å skille mellom min kunstprosess og mitt privatliv. Alt flyter inn i hverandre. Å lage kunst sammen er en måte å tilbringe tid med folk jeg er glad i, det kommer fra et sted av kjærlighet.
Ingenting å bevise
Det var med en viss bismak at Lamignan fullførte sin bachelor i billedkunst fra Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Ordene fra professoren som mente at hen ikke laget kunst, at ingen hadde interesse av hens personlige bakgrunn og identitet, veide tungt. Hen flyttet hjem til moren på Sandnes, bestemt på å legge kunsten bort.
En aspirantordning på Sølvberget kulturhus tok hen til London på studietur, hvor et besøk til Tate Modern ga oppvåkningen om at kunst var en nødvendighet, ikke et valg. På Sølvberget møtte hen også fribyforfatter Chenjerai Hove.
– Vi var de eneste med afrikansk bakgrunn som jobbet på Sølvberget. Jeg husker første gangen jeg så han, han gikk inn i heisen, snudde seg, vi så på hverandre og heisen lukket seg. Det finnes mange memes om øyeblikket hvor du treffer the other black person på et kontor! Han var fantastisk på fortellinger, en sterk skribent og poet. Vi fikk kjenne hverandre i et år før han døde, jeg er veldig takknemlig for det. Det var et sterkt møte som har vært med meg i kunsten siden.
På det tidspunktet jobbet Lamignan med musikk, og gjorde blant annet en musikalsk tolkning av et av Hoves dikt. Musikken utviklet seg til en performancepraksis, som åpnet opp for nye kunstneriske prosesser. Her begynte samarbeidene – med Amundsen som laget videobakgrunner til performancene og andre som laget kostymer.
– Min andre praksis, med fysiske materialer, var litt lukket. Den var så påvirket av måten jeg hadde blitt opplært til å tenke og jobbe på akademiet. Da jeg søkte meg inn på master så var det med en intensjon om å forene disse to praksisene.
Hen ble uteksaminert fra Det Kongelige Danske Kunstakademi i København i 2019, og har siden gjort seg bemerket gjennom utstillinger på Rogaland kunstsenter i Stavanger, Kunsthal Charlottenborg i København og Musée d’art de Joliette i Québec. I 2023 ble Lamignan tildelt Sparebankstiftelsen DNBs stipend, og hen er representert i samlinger som Statens Kunstfond i Danmark og i København Kommunes Kunstsamling.
Professoren på KHiO har for lengst blitt motbevist.
– Det er noe med å alltid sette spørsmål ved eller reflektere over intensjonen for det man gjør. Jeg leser akademiske bøker, men det er av genuin interesse, ikke fordi jeg føler jeg har noe å bevise til en kunstverden. Det er ikke mitt ego som vil bli godtatt av det akademiske.
Ro og Nintendo
Lamignan vokste delvis opp i Gabon i Vest-Afrika og delvis i Sandnes, men bor og jobber i dag i København. Danske setningsoppbygninger har lurt seg inn i Sandnes-dialekten, som ellers er nokså intakt, om enn noe utvannet av engelske ord og fraser.
– Jeg elsker Sandnes, men jeg savner diversitet der, noe som er viktig for meg. Jeg ble værende i København fordi jeg trenger å være i et kreativt miljø som ikke er helt hvitt for å ha en dypere forståelse for hva jeg holder på med.
Etter utstillingsåpningen i Moss drar hen til moren på Sandnes for å ta det helt med ro i noen dager, før hen reiser til København for å installere et permanent kunstverk på undervisningsinstitusjonen DIS. Deretter venter Liverpool, utstillinger i Malmö og København, et møte i Paris …
– Men utover det har jeg tenkt å ha pause i desember. Recharge. Jeg kan bli utslitt, men det er fordi jeg ikke klarer å stoppe. Jeg føler ikke stress i kroppen, jeg føler stimuli, stimuli, stimuli! Kanskje har jeg blitt arbeidsnarkoman, for I fuckin love it. Men det skal bli fint, i desember, å bare ha fokus på yoga, gå fjellturer, spille Nintendo.
– Nintendo?
– Jeg spiller faktisk hver dag nå. Etter at jeg har vært her og jobbet så går jeg hjem og spiller Spiritfarer. Jeg ser ikke på tv-serier, jeg klarer ikke å slappe av med det. Med Nintendo må jeg følge med, det aktiverer hjernen, det blir jeg veldig avslappet av.
Bevegelser i mørket
Samtalen har foregått på kjøkkenet i den gamle kunsthallen, som nå fungerer som lager og verksted for Galleri F 15. Den mørkegrønne voksen på de tre finérplatene i rommet ved siden av har stivnet for lengst. Snart skal ny voks varmes og røres, betraktes, helles og kanskje geleides utover flaten – om igjen og om igjen, helt til verkene er ferdige. Når det skjer, vet hen ikke. Eller, hen vet det når det skjer.
– Fargene er inspirert av farger jeg har møtt i forskjellige landskaper. Grønnfargen jeg jobber med i disse verkene kom da jeg jobbet med de andre maleriene jeg viser i utstillingen; fire mindre verk, som har blitt til gjennom mange oversettelser – fra satellittbilder og digitale tegninger til voksarbeider, malt for hånd.
I et av motivene ser vi et utsnitt av en krokodille. I et annet møter en elv havet.
– Den ene fargen i maleriet med elven føltes veldig god, så jeg bestemte meg for å bruke den i disse verkene. Jeg er også veldig tiltrukket av mørket for tiden, mangelen på lys, derfor ville jeg bruke mørke nyanser. Jeg har tenkt litt på det ene videoverket vi viser, med Nigeria og blackouts, hvordan strømmen der er fraværende i veldig lange perioder. Og vinteren her, hva det gjør med ens mental state. Det er noe jeg er interessert i å utforske videre, sier Lamignan.
– Jeg har jobbet hardt frem mot denne utstillingen, og jeg føler meg ekstremt heldig. Jeg har hatt dager i studio hvor jeg har hørt på musikk, og tenkt, wow,this is my life, jeg føler meg helt forelsket! Å få rom, plass og penger til å utfolde seg er den største gaven.
