En utryddelse av unges kunstmiljø

Vi trodde aldri denne dagen skulle komme, hvor vi må argumentere for at kreative linjer har en plass på Kirkeparken. Men ettersom kunst, design og arkitektur-linja (KDA) var svært sårbar for nedleggelse må vi understreke at ungdom med en lidenskap for kunst hører hjemme i Moss.  

Fundamentet for lokalt kunstmiljø 

Det første som slår deg er kanskje: har KDA virkelig så mye å si for kunstmiljøet i Moss? Vi skal fortelle deg nøyaktig hvor betydningsfullt det har vært for oss, to tidligere elever og blikkåpneralumner på Galleri F 15. 

Kunst, design og arkitektur-linja har ikke bare kunstfaglige ferdigheter i sentrum. Drivkraft i elevenes egne prosjekter og ideer er minst like viktig. Man lærer uventet mye om disponering av egen tid og selvstendig framgang i individuelt arbeid. Dessuten er Kirkeparkens lokaler noen av de beste på Østlandet! Alt dette legger til rette for å utvikle effektive, egendrevne og lidenskapelige kunstnere, – ungdommer som er rustet for et kreativt yrkesliv.  

 Hvis man ikke har landet på et kunstrelatert studie, eller ikke kom inn på det man ønsket, er det overveldende å se for seg hvor man skal starte på en kreativ yrkesvei.

I Norge, har unge fått en sentral posisjon hos flere kunstinstitusjoner og fått særegen oppmerksomhet for å utvide kunstmiljøet for unge. Med Blikkåpnerprogrammet bidrar unge kunstentusiaster til å rekruttere jevnaldrende til kunsten. Noe som er vesentlig for å utvide nåløyet. Derfor er KDA-linja kombinert med Galleri F 15 sitt Blikåpnerprogram et viktig verktøy for ungdom i Moss, noe vi begge har fått nytte av.  

For oss to, som er ferdig på videregående, gjorde forslaget om nedleggelse oss skuffet og triste på vegne av elevene og lærerne. Vi var altså ikke midt i katastrofen, men allikevel traff det oss hardt!  For å få et annet perspektiv enn vårt eget, intervjuet vi vår tidligere kontaktlærer Lars Ivar Havstam, som så hvordan det påvirket elevene, lærerne og han selv. 

Hva var reaksjonen din på forslaget om nedleggelse av KDA-linja?

Krise! Det hadde vært en krise for alle elevene som ville gått glipp av KDA, krise for lærerne som ville mista jobben, og ikke minst en krise for elevene som ikke hadde gjennomført videregående foruten KDA-linja. Det er økt interesse for denne linja, kun halvparten av søkerne fikk plass i klassen i fjor. 

 

Hvordan fungerer KDA som en introduksjon til høyere utdanning?

Helt avgjørende. Mange tidligere KDA elever går på Arkitekthøyskolen og liknende anerkjente skoler. Det varierende kreative gjør at elevene finner en passende skapende karriere og åpner øynene for nye yrkesveier. 

 -Lars Ivar Havstam

Det er ikke bare de objektive faktorene ved KDA som er verdifulle, tvert imot er det de mer usynlige delene som virkelig har satt seg dypt i oss og endra livene våre. 

Fra tomhet til hensikt  

Som 11-åring skjønte jeg ikke helt poenget med å leve. Derfor var det et stort og viktig vendepunkt i livet mitt å forstå at min kreative interesse har såpass verdi, at de har dedikert en hel linje på videregående til det. Det var det første som ga meg en ordentlig gnist.  

Rundt slutten av barneskolen begynte livet å bli ganske dystert. Jeg var veldig lite entusiastisk for framtiden og nåtiden, noe som ikke er uvanlig, men for meg slo det hardt. Uten at jeg visste det, trengte jeg et slags mål, en ordentlig grunn til å leve. Samtidig begynte broren min snart på videregående, noe som gjorde at jeg av nysgjerrighet sjekket ut hva slags linjer som fins. Det var da jeg fikk vite om kunst, design og arkitektur-linja på Kirkeparken, som ble et overraskende stort vendepunkt for en såpass liten oppdagelse. Jeg skjønte for første gang at min interesse innen kunst, og spesielt tegning, var populær og viktig nok til en hel utdanningslinje på videregående.  

Allerede da begynte jeg å tegne mye mer, ikke bare som en slags forberedelse, men også fordi jeg følte at det var en mening bak det, denne relevansen med framtiden.  Jeg ble utålmodig og ville utvikle meg mer innen tegning, bygge opp et grunnlag, og forhåpentligvis en karriere innen dette feltet. Snart ble tegningen en stor motivasjon i livet mitt, -noe som trengte en fortsettelse og en framtid. 

En videre karriere innen kunst, eller et konkret neste steg er ikke lenger skjebnesvangert for mitt syn på livet. Etter oppbygningen og gjennomføringen av KDA linja, har jeg etablert og lært utrolig mye om denne – nå – store delen av livet mitt. Nok til at det gir meg en mening og et fotfeste i min forståelse av poenget med livet. 

Tror du nedleggelse hadde ført til økt utenforskap?

Helt klart, tror noen ikke hadde fullført videregående. Dette hadde kostet samfunnet masse penger. Det er helt avgjørende for enkelte å kunne gå i en klasse som KDA med fagene som fokuserer på kreativitet, og tilhørigheten man får til klassen som deler de fleste fag. 

-Lars Ivar Havstam

Kunsten som redning  

Da jeg begynte på KDA kom jeg nyinnflyttet fra Halden. Der jeg de siste årene på ungdomskolen hadde undertrykket følelsene mine såpass ved å slutte å spise. Resultatet ble at det var vanskeligere for meg og dra på skolen. Venner og lærere rundt meg begynte å legge merke til forandringen på meg og jeg ble jeg tatt ut av helsesøster. Hun mistenkte at jeg slet psykisk og senere ble jeg diagnostisert med anoreksi.  

Allerede da jeg var elleve-tolv år, begynte jeg å male, og når jeg ble syk kjente jeg at kunsten og det å uttrykke følelsene mine visuelt kunne hjelpe meg. Men å plutselig skulle flytte til en annen by var også en påkjenning. Ikke hadde jeg noe motivasjon til å sosialisere meg, men da jeg kom inn i klassen min, med så bra lærere som viste at de brydde seg, ble plutselig skolen noe som gjorde dagene bedre. I tillegg fikk jeg drive med det jeg brenner for på skolen. Det og se at det jeg elsker kan føre til en karriere hvor jeg har mange år på å lære og utvikle meg, skapte et håp og motivasjon. Jeg visste at jeg ikke kunne fortsette slik jeg gjorde hvis det skulle bli noe ut av meg, det gjorde at jeg fikk en slags «reality check» hvor jeg skjønte at jeg måtte endre meg.  

Siden KDA-klassen har nesten alle fag sammen, fant jeg venner mye fortere enn det jeg kanskje hadde gjort ellers. Vennegjengen formet seg kjapt, og jeg fikk et støttesystem jeg ikke hadde klart meg foruten. Sakte men sikkert, kom jeg tilbake til mitt gamle meg etter noen tunge år, ved hjelp av venner, lærere og kunst. Hvis ikke det var for dette samholdet, og KDA linjen, så tror jeg lett jeg kunne ha falt ut av skolen. Prestasjonen på skolen gjenspeilet hvordan jeg hadde det. Selv om karakterer var noe av det viktigste i livet mitt på ungdomskolen, begynte de å synke betydelig i begynnelsen av VGS. Men da jeg så håp om en fremtid innen kunst hentet jeg meg inn igjen- prestasjonen bedret seg. Ved å drive med det jeg elsket så kom jeg gjennom den tunge tiden, på én måte så var KDA redningen jeg trengte.   

Hva var reaksjonen til klassen?

Klassen følte at linjen de gikk på ikke hadde noen verdi, at ikke de hadde noen verdi heller. Som om karrieren man har tenkt seg ikke blir tatt seriøst. 

– Lars Ivar Havstam

Dette er kun to av 30 historier fra vårt skoleår på KDA. To av 120 historier fra sårbare linjer på Kirkeparken hvert år, og to av utallige historier fra videregåendeelever som ønsker å bli verdsatt for mer enn det teoretiske. Hvordan kan noen rettferdiggjøre å kutte disse enestående mulighetene for ungdom i en så sårbar del av livet? Nå er kunst, design og arkitektur-linja trygg på Kirkeparken, men at det var et samtaleemne er bekymringsverdig. 

Foto: Ingeborg Øien Thorsland