Kurator: Hilde Mørch
Charlotte Wankel (1888 – 1969), vokste opp på Kambo Gård nord for Moss, og markerte seg senere i fransk kunstliv. Våren 1910 var hun elev av Henri Matisse i Paris, og fra 1919 til slutten av 1920-tallet oppholdt hun seg i kunstmetropolen.
Hennes nonfigurative og abstrakte arbeider fra midten av 1920-årene representerer i både norsk og internasjonal sammenheng en radikal forandring i forhold til tidligere stilretninger. På denne tiden var et nytt formspråk og en ny stilretning i ferd med å vinne frem i Frankrike, og Charlotte Wankel var en av de kunstnere som bidro til dette med sitt nonfigurative puristiske maleri. Arbeidene hennes uttrykker til fulle den “l`esprit nouveau” som ga 20-tallets avantgardekunst kraft og vitalitet.
Med utstillingen «Charlotte Wankel» henter kurator Hilde Mørch og Galleri F 15 opp en viktig kunstner i norsk kunsthistorie. Med sin lokale bakgrunn og internasjonale rekkevidde blir det et kjært gjensyn med en kunstner som har blitt hyllet med utstilling på Galleri F 15 i 1997, og som en del av MOMENTUM 7 i 2013.
Hør Hilde Mørch’s audioguide til utstillingen her
Ved siste gjensyn uttalte kurator Erlend Hammer:
«Wankel er uten tvil den største kunstneren som har kommet fra Moss. Hun er kanskje ukjent for mange, noe som henger sammen med at hun, i likhet mange andre kvinnelige kunstnere fra den tiden, fikk liten anerkjennelse i sin samtid.»
Da Wankel debuterte på Høstutstillingen i 1914 ble hun fremhevet av kunstkritikerne, og den fryktede Jappe Nilssen i Dagbladet skrev om Wankel at «vi har noget i vente i fremtiden fra hendes haand». Hun var initiativtager til den såkalte skandaleutstillingen Otte skandinaviske kubister i Kunstnerforbundet i 1927 som fikk hard medfart i pressen. Det samme gjentok seg i forbindelse med Wankel separatutstilling samme sted i 1930 og i Blomqvist Kunsthandel i 1934. Kubismen ble verken forstått av kunstkritikerne eller av publikum for øvrig.
Senere i livet, under okkupasjonen, stilte Wankel blant annet ut ved Den retrospektive utstilling av skulptur og maleri i Nasjonalgalleriet i Oslo (1940), samt ved Nasjonalgalleriets utstilling, Kunst og ukunst (1942), der hennes bilder ble vist til skrekk og advarsel i avdelingen for «ukunst». På 1950- og 1960-tallet utvikler hun sin stil til nye uttrykk og høyder, hvilke veksler mellom helt nonfigurative komposisjoner og mer abstraherte uttrykk.
