Maria Nordman, født i Görlitz i Tyskland, er en skulptør og konseptkunstner som bor og arbeider i byer der verkene hennes blir realisert, for tiden i Los Angeles. I løpet av de siste fem tiårene har hun skapt interkulturelle verker i gatemiljøer, der hun utforsker hvorvidt et spekter av meninger kan oppstå i et hvilket som helst menneske som tilfeldigvis kommer forbi. Nordmans kunst har en inkluderende effekt i offentligheten, og fremdeles arbeider hun med å knytte sammen de ulike byene som hun produserer verker i. Slik blir hver by en potensiell «deltaker» i et større arkiv av skulpturer. Hun sier: «Hvert menneske skaper en vev med mennesker fra en annen by. Dermed oppstår en ny kontekst for verker i det offentlige rom. Innenfor denne konteksten kan hennes intergenerasjonelle og interkulturelle arkiv over skulpturer bety noe for personer med ulike geografiske opprinnelser. Skulpturene blir en del av denne skjellsettende vandrende arbeidsprosessen. Da hun bestemte seg for å arbeide direkte med mennesker som kom tilfeldig forbi på gaten eller i parken i seksti- og syttiårene, satte Nordman nye standarder for hvordan man kunne arbeide i en større urban kontekst. Spørsmålet hun stilte, var: «Er det mulig å åpne meningsproduksjonen for kunst for hvem som helst, uten begrensninger på hvem som kan være meningsprodusent?» Hennes verker FILMROOM EXHALE 1967–present og FILMROOM EAT 1967–present blir i nye kritiske tekster betraktet som banebrytere for senere verker basert i det offentlige rom. Hennes påvirkning innbefatter en ærbødighet for tiden som materiale, og hennes siste bok, GEO-AESTHETICS, blir ansett som en skulptur / et museum / et arkiv i seg selv. For Nordman er søken etter stedet der arkivet/skulpturen skal realiseres, et prosjekt som løper over tiår, og ved «valget av et spesifikt sted og en spesifikk tid kan enhver som kommer forbi, spille ut de geo-solare betingelsene i nye former for mening.» Verkene hennes omfatter musikalske intervensjoner, inter-performancer, arkitektoniske konstruksjoner, produksjoner av filmrom, bøker, poesipublikasjoner og «Standing Pictures». Arbeidsprosessene hennes har figurert i utstillinger over hele verden, inkludert to store prosjekter på Veneziabiennalen og to verker med rom i Kassel i forbindelse med Documenta. Nordman har en BFA og en MA fra UCLA og anser «det å arbeide på utdanningsinstitusjoner som en del av sin skulpturpraksis». Hun har produsert 16 bøker/skulpturer. Den første, fra 1967 til 1986, var i sin helhet viet den personlige hukommelsesprosessen og det å dokumentere det de som besøker verket, sier om det. Hun minnes at «i løpet av det to tiår lange verket kunne enhver som besøkte verket, bli dets implisitte kurator, en praksis som nå videreføres på andre måter, med utvelgelsen av en tid og et sted for arkivet/skulpturen».
UNTITLED 1980–2021
Untitled er et konseptuelt og fellesskapsbasert kunstverk av Maria Nordman. Hvert av de enkelte treelementene som utgjør denne åpne konstruksjonen, er presentert som en skulptur med sin egen skygge, sett fra innsiden. Verket utforsker kroppens nærvær i forhold til arkitektur, fellesskap, deltakelse og offentlig rom. Slik det er stilt opp gjennom flere rom i galleriet, oppdager vi hvert element som en egen skulptur. Senere vil treelementene kunne danne et mikrohus med plass til to stående personer, eventuelt vil verket mot slutten av utstillingen kunne bli en interperformativ fellesskapsoppføring, der frivillige og kollegaer går med fragmenter av en trebygning gjennom skogen i Moss. Imidlertid er det ikke bare de fysiske elementene som utgjør Untitled, det blir også til et kunstverk gjennom aktiveringen og den høyst motsetningsfylte betydningen av verkets strukturer. Nordman er kjent som en av de mest visjonære kunstnerne som har sprunget ut av California de senere årene. Hennes fokus på direkte erfaring og «medskaper-rollen» hun tilkjenner verkenes publikum, foregriper praksisene til kunstnere som har kommet til i løpet av de siste tiårene. I sin praksis tar hun i bruk tilfeldigheter, tid og sted for å skape unike opplevelser der produsent- og tilskuerrollen begynner å smelte sammen, slik at deltakerne kan danne sitt eget betydningsspekter.
