Under den første Momentumbiennalen i 1998 grep Olafur Eliasson inn i lokalsamfunnet i Moss med Green River, et verk som gjorde inntrykk både på fellesskapet rundt og minnene om Momentum. Verket ble presentert i hjertet av byens gamle industriområde, Møllebyen, hvor uskadelig uranine ble blandet i elvevannet. Elva ble slik en knall grønn åre som rant gjennom byen. Green River er en referanse til det vitale økologiske systemet like mye som menneskets avhengighet av drivstoff og kraften som utvinnes av industrialiseringen. Til Momentum10 har kurator Marti Manen gjort et intervju med Eliasson.
“Vi bor i en verden av reiseruter”
En samtale med Olafur Eliasson om Lille elv / Green river i Moss
16. MAI 2019
Marti Manen: Ideen er å snakke om elven i Moss i 1998. Det er gått noen år siden den gang. Hvordan føles det for deg å snakke om den nå?
Olafur Eliasson: Selv om det er en god stund siden installasjonen Lille elv / Green river ble gjennomført, finner samtalen vår sted i dag, og det vi sier vil derfor være på bakgrunn av det som foregår i verden i dag, uansett hvor gammelt samtaleemnet er.
MM: Ja, selvfølgelig. Noe som er interessant ved dette verket, er at man opplever det veldig sterkt, og at inntrykket blir sittende igjen i deg som et minne. Det er mange i Moss som fremdeles husker det og kjenner det slik at de kan forholde seg til det i nåtiden; det er ikke lenger til stede, men i en viss forstand er det til stede likevel.
OE: Jeg er enig. Jeg liker tanken om at alt er i kontinuerlig bevegelse, alltid på reise, og at denne samtalen er et møte mellom de ulike reiserutene vi har utformet i tillegg til å skape nye reiseruter. Sannheten er at vi lever i en verden full av reiseruter; vi lever i en verden av systemer og nettverk. Fortidens kunstverk er fremdeles på reise, og de kommer oss i møte i dag. Du og jeg er på reise, og denne samtalen er et punkt hvor min reiserute faller sammen med din – og det samme gjaldt tidspunktet da jeg stilte ut et kunstverk i Moss i 1998: Lille elv / Green river. Det skjedde der og da, men verkets idé, minne og betydning er fortsatt ute på reise.
MM: Noen kunstverk – men ikke alle – føyer seg naturlig inn i tiden. Lille elv / Green river er et eksempel på dette. Vi kan snakke om det nå, og det er relevant for det som foregår akkurat nå. Hvis vi diskuterer økologi, vil det være et ideelt verk å snakke om. Det er et eksempel på hvordan vi reagerer på verden, og plutselig har vi et utgangspunkt for å snakke om vårt forhold til natur og vann, og forurensning, og det er fordi verket – som du nevner – tilpasser seg de ulike tidsperiodene og inviterer til dialog med oss. Det er en god måte å snakke om dagens hendelser på.
OE: Verket er et sett av forhold. Et kunstverk er som en pannekakestabel med ulike betydninger; etter hvert som tidene forandrer seg, vil også menneskenes oppfatning av verket forandre seg. Jeg tror det gjelder for nesten alt – jeg tror ikke det finnes noe som er fast. Man kunne jo si at det finnes faste gjenstander, men jeg mener at gjenstander bør oppfattes ut fra de handlingene de inngår i, og at handlingene varierer ut fra sammenhengen. I denne forstand er jeg nysgjerrig på de spørsmålene du nevnte: økologi og bærekraftighet. For eksempel vet vi at vannmangel er et økende problem. Man kunne si at spørsmålet om vannkvalitet blir stadig mer presserende.
MM: Dette er en av grunnene til at Lille elv / Green river gjør så sterkt inntrykk. Elven var der før oss, men vi har innvirkning på elvens egenskaper. Gjennom din bruk av grønnfarge får vi en direkte erfaring av det kunstige aspektet ved elven. Det er svært tydelig at menneskene påvirker den, forurenser den.
OE: Det fungerer på to nivåer. Det ene er – som du sier – at det er rett og slett skremmende å betrakte det som ser ut til å være forurenset. Dette gjør oss bevisst på hvor viktig det er å ikke forurense. Så man kan si at Lille elv / Green river lykkes på det nivået, men tror også at det lykkes på et annet nivå, som gjelder hvordan vi til daglig orienterer oss i verden, vårt bevisste nærvær i og forståelse av verden. Hjernene våre velger ut hva som er av betydning for oss, mens alt som er mindre viktig holdes på avstand. Ellers ville vi alltid være nødt til å forholde oss til alt.
Dette betyr at det er mye vi tar for gitt, og mye vi simpelthen ikke legger merke til. Lille elv / Green river gjør at noe usynlig blir synlig – noe vi tok for gitt, noe som bare var der, noe vi ikke trengte å forholde oss til eller å vite om. Selv om vann naturligvis er noe vi absolutt ikke bør ta for gitt! Vann er i stor grad en nøkkelressurs som fremtiden vår avhenger av, både fra et økologisk ståsted og når det gjelder samfunnets helsetilstand og overlevelsesevne. Derfor setter jeg pris på at vann, samt vårt forhold til vann, kommer direkte til uttrykk i Lille elv / Green river. Vi har dratt med oss elvene inn i den antropocene epoken, gjort dem til en del av vår egen økologi, vår menneskelige økologi.
MM: Noe annet som er interessant ved elven og vannet i Moss, i tillegg til at vi naturligvis avhenger av det, er det industrielle aspektet. Elven i Moss er en kilde til energi hvor det har vært mye industriell virksomhet. Industriområdet er borte nå, men elven er her fremdeles. Fabrikken og lukten er her ikke lenger, men vi har likevel en fornemmelse av at den har vært her, og at vannet fortsatt har et slags industrielt preg – noe som på en måte er litt paradoksalt.
OE: Jeg er helt enig med deg. I tidlig industrialder var det vanlig med vannmøller. Vann er, og har alltid vært, en kilde til energi via demninger og vannmøller. Faktisk er vann en forgjenger for fossilt brensel. Så snart man oppdaget den høye forekomsten av kull og olje, ble vann ganske raskt erstattet av disse som energikilde. På den tiden var verden tett forbundet med vann: produksjon, overlevelse, økonomi – alt var avhengig av vann. Og vann er sesongbasert; det er mer vann om våren når snøen smelter. En vannmølle gjør deg automatisk mer bevisst på årstidene. For mindre enn to hundre år siden bevegde vi oss bort fra det som nå ville betraktes som en bærekraftig energikilde.
Livet er mer enn fire milliarder år gammelt, og i løpet av de siste to hundre årene – noe som geologisk sett bare utgjør noen få sekunder – har vi mennesker skapt total uorden i livets fire milliarder år lange evolusjon. Den vannkraftdrevne fabrikken i Moss var en del av den siste generasjonen hvor menneskets adferd fremdeles var bærekraftig. Om man ser på Moss og restene etter industrien, ser vi ruinene av bærekraftig virksomhet – slutten på et spesielt forhold til naturen.
MM: Det er derfor jeg mener at denne situasjonen er utrolig viktig. Alle elementene er til stede ettersom det dreier seg om industri og vann, men samtidig er omfanget fortsatt under kontroll. Det er et industriområde, men det har menneskelige dimensjoner. Vi snakker om økologi, om industrialisering og om energi. De tekniske sidene ved Lille elv / Green river har dessuten noe interessant ved seg. Uraninitt blir brukt i forbindelse med vitenskap og observasjon av vannets bevegelse. Hvordan var det du begynte å bruke dette materialet?
OE: Det begynte i 1996. Da bodde jeg i atelieret mitt, med daglig utsikt over elven Spree ved en S-Bahn-stasjon. Jeg kunne se togene, spesielt på kveldstid. Jeg kunne se vannet og noen måker her og der. For hundre år siden var elvene i Berlin svært aktive, like aktive som jernbanelinjene er i dag. Det var fortsatt mulig å se en hel del spor av dette langs elven, for eksempel steder hvor man fortøyde båtene, og låser som ble brukt for å styre vannets høyde. Jeg la merke til at de besøkende på atelieret mitt noen ganger så ut gjennom vinduet på elven, men at ingen av dem la merke til selve vannmengden som fløt forbi hver dag.
Jeg ble invitert til Veneziabiennalen, og i samtale med Tina Petras, min daværende assistent, lurte jeg på hvordan jeg kunne lage et kunstverk av en elv. Jeg husker at jeg var i Chicago og så feiringen av St. Patrick’s Day – de farget elven grønn! Og jeg tenkte: Det er sånn jeg skal få folk til å se elven! Jeg lærte at man også kan farge elven med andre farger, som blå eller rød, men at disse er giftige. Grønn er derimot ikke giftig i det hele tatt, og det er fullstendig biodegraderbart. Det var slik jeg begynte.
Det er én uheldig omstendighet jeg er misfornøyd med: I 1968 skal også den argentinske kunstneren Nicolas Uriburu ha farget kanalen i Venezia med grønnfarge. I 1998 – og husk at dette var før Google – hadde jeg ennå ikke oppdaget denne utrolige kunstneren. Det Uriburu gjorde, var ikke nøyaktig det samme og han gjorde det av andre grunner. Hans kunstneriske utvikling var derfor en annen, men jeg vil likevel gi ham anerkjennelse og vise ham respekt for at han gjorde noe lignende. Selv om jeg ikke visste det da, stod jeg på skuldrene hans, og det er riktig av meg å si det.
MM: Det høres rimelig ut, og det kan også knyttes til noe vi snakket om i begynnelsen, nemlig at det er forbundet med tiden, og med kunstnernes perspektiv idet de kommenterer det som foregår akkurat nå. Med elvene settes det i sammenheng med nåtidens virkelighet, vår situasjon, men det er også i en viss forstand universelt. Det dreier seg om store spørsmål som liv, død, kjærlighet og hat. Det er noe som gjelder for oss alle og får oss til å føle at vi gjør disse tingene for å prøve å forstå hva som foregår og å forsøke å snakke om alle disse tingene. Jeg tror det er en naturlig prosess. Men hver anledning har sine egne assosiasjoner, sin egen situasjon og ulike typer reaksjoner. Det er ikke det samme som i 1968 og 1998 eller nå.
Samtidig kunne vi snakke om Canaletto og Bruegel og malerier fra det 18. århundre, og elven vil være til stede da også, så det er en forbindelse, samt ideen om kunstnere som ser og reagerer. Jeg tror det er viktig og interessant, men det er også viktig å huske tidselementet. Hvis vi tenker på deg i 1998, elven i Bremen, i Moss og deretter Island, Los Angeles, Stockholm og Tokyo – det var i år 2000 – så det er en kort tidsperiode med mange elver, og jeg kan forestille meg at de alle er forbundet, samtidig som hver av dem er annerledes og unik. Jeg synes dette tidsforløpet er interessant, og jeg vil gjerne spørre deg om forskjellene mellom de ulike elvene og hva du føler om hver og en av dem?
OE: Vann spiller en vesentlig rolle i ethvert samfunns økosystem og identitet. Som kunstner var jeg spesielt interessert i det faktum at vann – akkurat som været og solen – er et globalt fenomen som alle møter på sin egen lokale erfaringsmåte, uansett hvor de måtte befinne seg. Jeg liker tanken på at, selv om vann forener oss – fordi alle har behov for det – samtidig har hver kultur sin egen måte å forholde seg til vann på. Det er grunnen til at jeg ville prøve Lille elv / Green river på forskjellige steder.
En av grunnene til at jeg sluttet med Lille elv / Green river, var 11. september. Samfunnet vårt endret seg over natten. Det oppstod en holdning av frykt, og denne kollektive frykten gjorde ende på en gylden æra preget av tillit. I denne nye konteksten ble ikke lenger Lille elv / Green river et uttrykk for det offentlige rom som bidro til å skape en kollektiv opplevelse, men snarere noe som utløste frykt blant folk og minnet dem om hvor sårbar vår kollektive opplevelse er. Og jeg ville ikke at Lille elv / Green river skulle handle om dette.
MM: Jeg er enig med deg når det gjelder frykten etter 11. september som forandret alt. Dessuten er det interessant å snakke med folk her som jobbet med den tekniske installasjonen av verket i 1998, og hvor lett det var for dem. Nå er det umulig å jobbe med det offentlige rom, noe som sannsynligvis har å gjøre med denne frykten og behovet for å innføre regler overalt og være bevisst på frykten. Dette endrer konteksten og måten vi kan arbeide på. Da jeg snakket med Atle Gerhardsen og teknikerne, ønsket de å gjøre det og de gjorde det – og noe slikt ville sannsynligvis være umulig nå.
OE: Det er også noe skandinavisk ved dette. I de andre landene farget jeg vannet på egen hånd. Jeg burde vel egentlig ikke ha gjort det i Los Angeles – i USA, hvem vet, kanskje de ville buret meg inne i ti år! I Skandinavia var det større tillit til myndighetene, men den tilliten er sikkert blitt svekket siden da. Jeg er enig når du sier at det ikke ville være mulig å gjennomføre Lille elv / Green river på samme måte i dag.
MM: Jeg må si at det er fantastisk å se hvordan befolkningen i Moss fortsatt minnes Lille elv / Green river og at de snakker om den og føler tilknytning til elven. Det er et kunstverk som har vært der for alltid – og det kommer til å bli værende.
OE: Noe av det fineste ved å gjennomføre Lille elv / Green river i Moss er at bygningene rundt elven er i rød teglstein, og den lokale granitten har en myk og varm tone. Så selv om man tenker ut fra formelle kunstneriske prinsipper, danner den grønne fargen en fin kontrast til de omkringliggende fargene – Lille elv / Green river ble løftet opp av de røde omgivelsene, samtidig som den gjorde disse omgivelsene mer synlige. Det ble en svært vellykket versjon av Lille elv / Green river ettersom den ikke bare fremhevet elven, men også alt det andre i nærheten.
Photo credits:
- Olafur Eliasson – Green River (1998)
Uranine, water. Moss, Norway 1998.
Courtesy of the artist; neugerriemschneider, Berlin; and Tanya Bonakdar Gallery, New York
Photo: Olafur Eliasson
© Olafur Eliasson - Portrait of Olafur Eliasson
Photo: Runa Maya Mørk Huber / Studio Olafur Eliasson
© 2017 Olafur Eliasson
