Galleri F 15 har helt siden 1971 arrangert utstillingsserien Tendenser. I 2013 arrangeres Tendenser for 40 gang. Det er en viktig milepæl og en grunn for markering. Punkt Ø har engasjert Glenn Adamson som kurator. Han er sjef for forskningsvirksomheten på Victoria & Albert Museum i London og en kjenner av skandinavisk kunsthåndverk. Han har valgt undertittelen «Tenderness» på sin versjon. Til utstillingen er det produsert en enkel katalog, og det legges opp til et seminar og andre arrangementer for å feire jubileet.
Kunstnere
Gunnel Wåhlstrand(SE),Mia E Göransson(SE),Marie Torbensdatter Hermann(DK),Karina Nøkleby Presttun (NO),Caroline Slotte(SE),Fredrik Ingemansson(SE),Pernille Braun (DK) Nicolas Cheng SE/Beatrice Bovia(IT/SE),Hanna Hedman(SE)/Sanna Lindberg(SE),Maja Gunn(SE),Miro Sazdic Löwstedt(SE).
Kurators uttale av Glenn Adamson
Da jeg ble invitert til å kuratere den førtiende årlige utstillingen av Tendenser-serien på Galleri F 15, så jeg øyeblikkelig min sjanse til å gjøre noe jeg hadde hatt lyst til å prøve. Jeg skal innrømme med det samme at en del av min respons hadde å gjøre med å kuratere for en institusjon langt hjemmefra, en flytur bort fra de fleste av mine yrkeskollegaer. Tenderness er, for meg, et veldig personlig prosjekt: en utstilling med mitt hjerte åpenlyst vist frem på omslaget. Dette er noe jeg ganske enkelt aldri har forsøkt tidligere. Jeg har latt min vanlige vaktsomhet falle, og forsøkt å være så ærlig som jeg kan om det som beveger meg. Vanligvis antyder kuratorer hva de synes er interessant fra en posisjon av olympisk objektivitet, og jeg vil inkludere meg selv i denne generaliseringen. Bare denne ene gangen ville jeg gi etter for romantikken.
Utover nysgjerrigheten ved å prøve noe nytt hadde jeg noen få spesielle grunner til å lage en utstilling om ømhet. Da jeg fikk invitasjonen fra Galleri F 15, i 2011, hadde jeg nettopp blitt ferdig med å kuratere en stor utstilling om postmodernisme. Det innebar å leve i fire år med den kjølige ironien og de skingrende overdrivelsene fra 1980-årene. Det var neppe et dypt følt objekt å se. Ved slutten av det hele var jeg desperat etter å tenke på kunst som var mer ettergivende, og mer alvorlig inviterende.
Deretter fulgte min gradvis intellektuelle tilnærming til kunst- og håndverkbevegelsen. Denne episoden i håndverkshistorien hadde alltid virket på meg som et type hinderkurs, en imponerende rekke av posisjoner som jeg kunne forsøke å kritisere, unnvike og velte. Selv om jeg har vært en spesialist på håndverk i lang tid, har jeg aldri helt enkelt vært «for» det. I denne forståelsen har jeg bevisst avveket fra eksemplene fra figurer som John Ruskin, som tenkte på håndverksferdigheter som et middel mot lidelsene ved moderne liv, og fant i det en affektiv kvalitet (det vil si, et uttrykk for dyp menneskelighet) som var deprimerende mangelfullt i fabrikklokaler og de masseproduserte objektene som ble lagd i dem. På samme måte har jeg posisjonert meg selv mot William Morris, som redegjorde for et sosialt prosjekt basert på håndverk og arbeidsgleden det tilsynelatende skapte.
Samtidig som jeg tildeler disse store figurene respekten de fortjener, har jeg alltid vært motivert til å utforske de andre tingene håndverk har vært og kan være. Jeg har ofte benyttet dekonstruktive og feministiske strategier, som bidrar til å vise hvordan håndverk fungerer som et negativt bilde, et sted for strategisk undertrykkelse innenfor høyverdig kunst og andre områder av dominerende kultur. Likeledes har jeg vært tiltrukket av diskusjoner som motsier Ruskins and Morris’ fremstillinger av moderne produksjon. Jeg har hatt en tendens til å vektlegge arbeidene til industrielle håndverkere, som var mer eller mindre ignorert av kunst- og håndverkidealistene, og også å peke på de anstrengende og utnyttende aspektene ved angivelig gledelig produksjon. Da Galleri F 15 tok kontakt, var jeg midt i prosessen med å skrive en ny bok kalt The Invention of Craft som forklarer dette korrigerende tilfellet. Bokens siste kapittel er en analyse av kunst- og håndverksbevegelsens «hukommelsesarbeid» som diskuterer dets utelatelser og fortrengninger som symptomer på modernitetens traumer.
Med alt dette på gang i hodet mitt begynte en utstilling om ømhet å føles som en ekte forpliktelse. Når alt kommer til alt vil ingen grad av teorisering eller historisk diskusjon endre den kjensgjerningen at håndverk virkelig er affektivt og, ofte, tilfører verden glede. Mennesker føler dypt for håndverk, dets menneskelige egenskaper og intensitet. Jeg har alltid visst dette, og har aldri vært immun mot den følelsen selv. Mange ganger har en håndlagd potte rørt ved sjelen min. At jeg kan kontekstualisere denne responsen, og finne i den en dyptsittende kulturell skolering som skriver seg tilbake til attenhundretallet, hindrer ikke instinktet.
Og så, i dette prosjektet, bestemte jeg til slutt å imøtekomme mine egne private følelser knyttet til håndverk, som en motsetning til mine offentlige tanker om det. Selv om jeg kanskje kunne ha gjort dette hvor som helst, hjalp betingelsen om at jeg kun kunne inkludere kunstnere fra nordiske land meg en god del. Sett utenfra, for en amerikaner som bor i England, synes sjenerøsitetspolitikken i denne delen av verden nesten utopisk; og den «myke modernismen» i skandinavisk design virker som en visualisering av den tilstanden. Jeg var interessert i å teste disse overflatiske stereotypiene (jeg innser at det er alt de er) opp mot de faktiske forholdene ved dagens produksjon.
Da jeg aksepterte oppdraget om å kuratere utstillingen visste jeg at jeg alltid hadde fått de varmeste velkomster fra kollegaer her i Skandinavia, ved institusjoner som Gustavsberg Konsthall og IASPIS i Sverige, Det Danske Kunstindustrimuseum i Danmark, og på kunstskoler og museer i Norge. Jeg visste at jeg hadde flere kjære venner som er kunsthåndverkere fra denne delen av verden. Jeg ber ikke om unnskyldning for å inkludere arbeid fra mennesker jeg bryr meg om. For meg er det en del av utstillingens historie.
Jeg har lærte en hel del om ømhet fra disse vennene, og de andre kunstnerne som jeg møtte under arbeidet med prosjektet. For å være helt ærlig var jeg klar for å stole på mine tilvente kritiske evner for å få den emosjonelle tonen jeg ønsket. I praksis var det fullstendig unødvendig. Med det samme jeg hadde åpnet meg for det fulle spekteret av følelser som disse kunstnernes arbeider rommet, oppdaget jeg hvor rike og sammensatte mulighetene kunne være. I utstillingen ser du ømhet gitt en rekke materielle uttrykksformer: ynden ved visse former, materialer, og farger (en god del rosa); bilder av ungdom som viker for alderdom; måten oppmerksomheten kan fanges i et tilfeldig valgt objekt og bli værende der. Håndverk er tilstedeværende gjennom det hele, om dog ikke på den måten noen besøkende kanskje forventer. Jeg har inkludert et maleri (riktignok et uklanderlig dyktig ett), fotografier (der håndlagde smykker og plagg brukes som rekvisitter), film, lyd og lukt som deler av scenografien. Håpet mitt er at besøkende vil oppleve håndverk ikke som et sett av spesielle disipliner, men mer som en varsom stemning som trenger gjennom utstillingsrommene.
En siste ingrediens i prosjektet er stedet, Galleri F 15 selv. Selv en som aldri har besøkt det tidligere vil øyeblikkelig forstå at denne vakre eiendommen er mettet med minner. Noen av disse daterer århundrer tilbake og ser ut til å ha slått rot i hjørnene av galleriet med sine gamle keramikkovner. Andre minner har samlet seg siden bygningen åpnet som et offentlig galleri i 1966. Og selvfølgelig bebor de tidligere 39 utstillingene i Tendenser-serien disse rommene som verter av velvillige spøkelser. Jeg håper at Tenderness gjør denne fortiden rettferdighet. For meg tjener det som en bekreftelse på at kunsthåndverk, når alt er sagt og gjort, er veldig verdig min kjærlighet mens jeg beveger meg inn i fremtiden.
