Modern Classics er tittelen på en av Slyngstads serier, og det er malerier herfra vi viser i første etasje. Kontraster mellom streng modernistisk arkitektur og naturfenomen eller mennesker, veksling mellom illusjon og brudd på denne, gir en spenning i maleriene og mange innfallsvinkler for å se på maleriet med nye øyne.
Kunstneren har i hele sin produksjon arbeidet med grundige undersøkelser av forskjellige aspekter ved den menneskelige tilværelse, og hun har gjort dette i forskjellige medier. I serien Modern Classics (påbegynt i 2004) benytter hun seg av maleriet. Gjennom dette undersøker hun også mulighetene som ligger i maleriet som medium. Verkene som vises i Galleri F 15 har motiver fra Villa Stenersen av Arne Korsmo, den Nordiske paviljong ved Veneziabiennalen – tegnet av Sverre Fehn, og Mies van der Rohes Barcelonapaviljong. Alle bildene er fra 2011 eller senere.
Vibeke Bärbel Slyngstad har utviklet maleteknikken i de årene hun har arbeidet med denne serien. Teknikken forsterker innholdet i bildene. Hun påfører lerretet tynnere og tynnere maling og har etter hvert gått bort fra å bruke hvitt pigment. Det hvite i maleriene er lerretet som skinner gjennom. Slik poengterer hun, veldig konkret, enkelhet, overflater og materiale som er nøkkelbegrep i modernismen, både innen maleriet og i arkitekturen.
I tittelen Modern Classics er det en iboende spenning, – i spørsmålet om klassikere kan være moderne. Hva vil det si at noe er moderne, og hva er det å være klassisk? Kunstneren arbeider lenge med komposisjon før hun begynner å male, utgangspunktet er fotografi som blir bearbeidet digitalt. Slik bygger komposisjonen opp om fortellingene i bildene. «Bare en ørliten forskyvning gjør noe med narrasjonen i rommet.» Maleriets materialitet blir som en kontrast til det fotografiske motivet.
Slyngstad poengterer selv sammenhengen mellom materiale og motivvalg: arbeidene og arbeidsmetoden passer til stilepoken, en måte å undersøke det flyktige i modernismen og klassikere. Denne undersøkelsen av sammenhengen mellom materialitet og stil, blir også en utforskning av en Nordisk identitet. Vi kjenner oss igjen i modernismen, det er en stilretning som er knyttet opp til en Skandinavisk stil, hvis man kan snakke om en sådan. Enkelheten og ærligheten ovenfor materiale og form er nøkkelbegreper i modernismen. Disse begrepene henter Vibeke Slyngstad opp igjen i sine malerier og problematiserer dem. Hun kontrasterer for eksempel enkelheten i idealene til det modernistiske maleriet med detaljrikdommen i hyperrealistisk malestil. Kunstverkene er langt fra entydige, og vi opplever tvetydighet på mange nivåer. For eksempel ser vi en usikkerhet rundt personene som er i bildene, de kan ha en transparens (er de tilstede eller er det en speiling?), eller man blir usikker på om det er en levende eller død skikkelse vi ser. Denne usikkerheten bunner delvis i at det skapes et inntrykk av at alle gjenstandene i bildet er vektet likt. En lampe har like stor betydning som et fragment av en kropp. Dette fremstår som et bevisst grep fra kunstneren, hun har uttalt at hun er opptatt av det meningsfulle versus meningstomme. Hva er det som gir gjenstander mening? Vi kan kjenne igjen objektene eller figurene i maleriene og vi kan fornemme historiene de forteller, men det er aldri tydelige og avsluttede historier.
Dualismen i maleriene blir også poengtert i installeringen på Galleri F 15. Vi møter bilder med motiver fra modernistisk arkitektur i et historistisk herregårdsinteriør. Ved å vise serien Modern Classics undersøker vi også hvordan rommene på Galleri F 15 er bærere av en atmosfære man må være seg bevisst i møtet med kunsten som blir vist.
