I de rette hender

Kuratortekst til utstillingskatalogen for 46. Tendenser «I de rette hender» som publiseres i juni 2024, med tekster av André Gali, Nicholas Norton og Malin Kristine Graesse. 

I de rette hender

Av Maria C. Havstam og Anne Klontz 

Den 46. utgaven av Tendenser setter søkelys på materialbasert kunst, håndens arbeid og kunstnerisk ytring gjennom tekstilkunst.  

Å arbeide med hendene anses å være et dominerende verktøy i samtidens kunsthåndverk. Hånden formidler kunnskap, tradisjon, omsorg, fellesskap, motstand og utvikling. Å arbeide med hendene er en måte å tenke på, og en måte å avstemmes med verden, naturen og samfunnet som vi er en del av.  

Utstillingen utforsker disse ideene med et spesifikt fokus på tekstilkunst, som i dag er et respektert og anerkjent kunstnerisk medie. Materialer og teknikker knyttet til tekstile praksiser har gjennom tidene vært utsatt for kulturelle og sosiale barrierer, og samtidig tilveiebragt et universelt språk som forener generasjoner og kulturer. 

Med dette utgangspunktet approprierer den 46. utgaven av Tendenser uttrykket «I de rette hender»1, hentet fra en tekst av den norske kunstkritikeren og forfatteren Nicholas Norton, som sin tittel. Norton skriver: «I de rette hender kan kunsthåndverk være et kraftig verktøy, med evnen til å kanalisere og formidle mangfoldige perspektiver ved hjelp av et enkelt objekt, og med dette unngå et singulært, monolittisk syn på verden.2

I forlengelse av Nortons observasjoner, er et av målene med årets Tendenser å presentere et mangfold av kunstneriske stemmer som ytrer seg om verden vi er en del av, og gjennom deres praksis oppleve kunsthåndverkets allsidige uttrykk og tematiske undersøkelser i dag.   

I de rette hender henspiller på den tause kunnskapen uttrykt gjennom kunsthåndverk, og er også en metafor for det sosiale. Tittelen reiser mange spørsmål, for eksempel hvem sine hender, hvorfor arbeide med hendene og hvordan?  

Spesifikt utforsker utstillingen I de rette hender hvorfor materialer og det å skape med hendene appellerer til kunstnere i dag – Handler det om en form for motstand mot forbrukersamfunnet, tidspress og vår avhengighet av teknologi? Handler det om et ønske om å utfordre den rådende kunstkanonen, eller kan det handle om at å arbeide med hendene betraktes som en metode for å skape en dypere forbindelse mellom kunstneren, verket og betrakteren? 

Utstillingen presenterer både nye og etablerte praksiser med 15 kunstnere basert i Finland, Norge og Sverige. Gjennom deres hender skapes uttrykk som forteller om vår samtid, og byr på unike innfallsvinkler til relasjoner mellom kropp, sinn og materiale, og også glimt av hvordan dette forholdet påvirkes av samfunnet. Gjennom billedvev, broderi, tufting, søm og andre teknikker, utforsker kunstnerne forestillinger knyttet til natur, klima, politikk og teknologi, og reflekterer også over emosjonelle, åndelige, individuelle og kollektive identiteter og tradisjoner. 

Brit Fuglevaags kunstnerskap som inspirasjon 

Det inspirerende utgangspunktet for I de rette hender starter med den norske tekstilkunstneren Brit Fuglevaag (f. 1939), som fortsatt er aktivt skapende.  

Fuglevaag har vært en produktiv kunstner og en sentral skikkelse i kunsthåndverk i Norge siden 1960-tallet, og arbeidet hennes har påvirket mange kunstnere. Inspirert av den polske kunstscenen på 1960-tallet og den parisiske kunstscenen på 1990-tallet, har hun utfordret tekstilkunstens grenser gjennom en lang karriere. Som jurymedlem for Høstutstillingen på 1970-tallet tok hun til orde for at tekstilkunst skulle stilles ut på lik linje med andre former for kunst.3  Fuglevaag utforsker kontinuerlig tekstilens potensiale og inkorporerer funnet materiale som papir, plast og havavfall sammen med fibre som lin, ull og sisal for å skape spenning og varierte teksturer på verkenes overflater. Flere av tekstilene hennes tar skulpturell form, og disse egenskapene forsterkes ved bruk av alternative materialer. «Alt kan veves», sier hun.4 Fuglevaag arbeider og tenker med hendene, og hun beskriver det som at «hun tenker med hendene når hun vever og når hun tar på materialene.»5 Kunstneren beskriver prosessen som en meditativ oppmerksomhet, som sammenvevd med materialene og livserfaringer omsettes til kunstverk. 

Som forberedelse til 46. Tendenser, I de rette hender, ba vi flere kunstnere om å svare på spørsmålet «hvordan kan det å arbeide med hendene, og med materialer, hjelpe oss å tenke nye tanker om samfunnet rundt oss?» Ikke overraskende sto responsen enstemmig i samsvar med Brit Fuglevaags refleksjoner; at forholdet mellom hånd og materiale gir et intellektuelt og emosjonelt rom for indre refleksjon, og at å jobbe håndverksmessig med materialer gir et frirom fra vår hverdag som ofte er preget av overstimuli og teknologisk avhengighet.  

Kunstnere og verk 

Kunstnerne i utstillingen viser en poetisk holdning til liv, og presenterer verk med en følelse av empati og håp. Personlige øyeblikk deles og representerer en viktig del av det å skape et narrativ for fellesskap og omsorg, samtidig med å være uttrykk for livets utfordringer. 

Om Tore Magne Gundersens store tekstilinstallasjon, som nærmest ligner et veggmaleri, beskriver han med egne ord hvordan det er «villskap utenfor oss og villskap inni oss». Uttalelsen kan vi forstå som en metafor for vår eksistens i relasjon til våre omgivelser. Gundersens arbeid i utstillingen refererer til landskapene som ruller forbi utenfor togvinduet på reise. For kunstneren er disse øyeblikkene knyttet til en vanskelig og emosjonell tid i livet.  

Inger Johanne Rasmussens billedteppe er inspirert av Virginia Woolfs essay fra 1929, A Room of One’s Own. I sin beskrivelse av verket uttrykker Rasmussen takknemlighet for privilegier og støtte hun har som kunstner slik at hun kan skape fritt, i motsetning til mange kunstnere som ikke har de samme mulighetene.  

Esse McChesney inviterer i sin billedvev seeren inn i deres verden, deres personlige utforskning av kjønn og hvordan de ser sin identitet i verden. McChesney er interessert i vevens fysiske og digitale forbindelser, og beskriver undersøkelsen av de to som en måte å utforske hvordan identiteter uttrykkes, og hvordan det digitale rommet er et frirom for å kunne uttrykke seg, særlig for de som ikke har et støttende fellesskap rundt seg.  

Henna Aho lager skulpturelle malerier som består av gjenstander hun har funnet hjemme og håndvevde tekstiler. Hun beskriver sin praksis som en refleksjon av livet hvor hun forsøker å kontrollere kaoset. Aho inkorporerer ofte maleriene i større stedsspesifikke installasjoner der verkene kan transformeres og innlemme elementer av et steds identitet. Ahos verk skaper derfor også en unik flyktig kunstopplevelse. 

Tilknytning til tid og tradisjon er dypt forankret i tekstilkunsten. Relasjonen mellom hånd og materiale skaper verdifull kunnskap og ferdighet som deles gjennom generasjoner, og danner kulturell identitet, både for mennesker og sted. Slike sterke tradisjoner kan vi blant annet se innenfor nordisk vev.  

Ida Suvituuli Immonens verk baserer seg på det finske ryijy-teppet, laget med nordisk tradisjonell håndknyttingsteknikk også kjent som rya. Suvituuli Immonen bruker planten burot for å lage naturlige fargestoffer til materialene sine; burot har mytologiske konnotasjoner og ble brukt i folkloristiske medisiner.  

Lisa Englund jobber tett med naturen både i sin praksis og som tema i sin billedvev. De rike fargene i Englunds arbeider er naturlige fargestoffer som kunstneren har fremstilt ved å sanke planter og sopp. Englund beskriver denne prosessen som et ritual der hun forvandler skogens magi til materiale.  

Basert på tradisjonelle teknikker for å sy dukker, skaper Kristina Skantze figurative skulpturer med et fantastisk detaljnivå, helt fra ansiktsuttrykk til figurenes fingertupper. Hun tar ofte med seg deler av figurene for å arbeide med når hun reiser med buss eller tog, og ofte leder situasjonen til samtale med nysgjerrige medpassasjerer som stiller henne spørsmål om det hun arbeider med. Skantze beskriver hvordan disse mellommenneskelige møtene legger seg til i utformingen av figurene og disses følsomme uttrykk. 

I Hilde Skancke Pedersens diptyk kombineres funnet værslitt metall og brukte tekstiler for å skape symbolske kommentarer rundt samisk identitet og deres forhold til land, natur og samfunn. Metallet i verket kan tolkes som en referanse til gruveindustrien som ødelegger landet og påvirker Sápmi-regionen. Som en motsetning til metallet innlemmer Skancke Pedersen brukte skolisser og gamle husholdstekstiler. Disse slitte gjenstandene er opprinnelig laget i tradisjonelle vevteknikker som er unike for samisk kultur. 

Maja Stjärnas praksis sentrerer seg rundt broderi, og hun utforsker for tiden gamle brukte tekstiler og forestillingen om hvordan de har eksistert gjennom tidene, samtidig som de har et iboende potensiale for gjenbruk i nye former. Stjärna er, som mange tekstilkunstnere, kritisk til tekstilindustrien og slår fast at forbrukersamfunnets forhold til produksjon av tekstil og tekstilens varighet i bruk må gjennomgå en drastisk endring, særlig grunnet klimakrisen. 

I møte mellom materiale og hånd finnes det et rom hvor eksperimentering kan blomstre, og som er nødvendig for at kunsthåndverket skal utvikle seg, og samtidig spille en rolle i et åpent og mangfoldig samfunn.  

I tilknytning til en annen parallell utvikling innenfor tekstil, finner vi i det komplekse forholdet mellom det håndskapte versus det digitale eller maskinlagde, en pågående viktig diskusjon som krever ny innsikt.  

Kristina Austi har de siste 10 årene jobbet med digital vev, også kjent som digital jacquardvev. Hun beskriver prosessen som en reise fylt med eksperimentering, industriarbeid, undervisning og veiledning. Denne typen dedikasjon forteller oss om hvilken ferdighet og kunnskap som kreves for å utvikle og etablere, ikke bare tekniske ferdigheter, men også selvtillit til å bryte med forventninger knyttet til tradisjon. 

Fra det personlige rom til det offentlige – utstillingen presenterer også kunstnere som inkorporerer meningsytringer i sitt arbeid, med verk som i undertoner kritiserer økonomiske eller politiske forhold.  

Kristin Tinsa Sæterdal benytter ofte elementer fra science fiction og utforsker ideer om fremtid i sine vevde arbeider. Verkene kan leses som responser på vår teknologiske avhengige verden. Sæterdals billedvev spekulerer i hvilken skade romsøppel gjør på atmosfæren, og hun tar til orde for hvor viktig det er å ivareta menneskers fysiske relasjon til verden, uansett hva fremtiden bringer.  

Hanna Oinonen lager miniatyrbroderi i korssting, inspirert av fotografier av globale situasjoner som påvirker henne. Hun kan avsløre for oss at den intime størrelsen på verkene er en personlig respons på hvordan vi forbruker for store menger materiale i vår verden. Gjennom overforbruk og klimakrise har naturen blitt sårbar, men den gir oss stadig ubetinget av sine ressurser og også kunstnerisk inspirasjon.  

Ved å ta i bruk bannere som en metafor for å lage ting for hånd, presenterer Kamil Kak både en tekstilbasert installasjon og en ny performance i utstillingen. Deres praksis tar form av performative, digitale og materielle objekter, inspirert av protestbevegelser. Arbeidene navigerer i et skjæringspunkt mellom queer frigjøring, innvandreres erfaringer og nye politiske narrativ.  

Marsil Andjelov Al-Mahamid kontrasterer i sitt arbeid broderiets mykhet mot beretninger om vold under andre verdenskrig, og folkemord. I arbeidene kombinerer han historiske fakta og egne erfaringer med krig og fordrivelse. Andjelov Al-Mahamid organiserer også åpne broderiverksteder med tematikken «hjem», et tema som bærer i seg et mangfold av perspektiver og historier. Han kaller disse verkstedene Sosiale skulpturer. Med denne tilnærmingen utvider kunstneren håndens arbeid for å skape et felles rom for diskusjon og inkludering. 

Perspektiver på samtidens kunsthåndverk og tekstil 

I de rette hender har som mål å bringe oppmerksomhet til den materialbaserte kunstens rolle, ikke bare i de nordiske landene, men også i et utvidet samtidskunstfelt. Det har i de siste 15 årene vært en merkbar endring i bevissthet knyttet til materialbasert kunst i Norden og kunsthåndverk nyter stor anerkjennelse på nasjonalt og internasjonalt nivå. Dette gjelder spesielt den tekstile kunsten. Vi kan bare i 2023 og 2024 nevne flere aktuelle tekstilutstillinger ved anerkjente kunstinstitusjoner: Magdalena Abakanowicz ved Henie Onstad kunstsenter i Norge. Woven Histories: Textiles and Modern Abstraction ved Los Angeles County Museum of Art, USA, og Unravel: The Power and Politics of Textiles in Art på Barbican i London, Storbritannia. 

Tendenser har vært en viktig utstillingsserie som har støttet og undersøkt utviklingen innen kunsthåndverksfeltet siden 1970-tallet. I begynnelsen var utstillingene nært knyttet til materialenes funksjon og estetikk, mens i løpet av 1990-tallet gjennomgikk Tendenser en transformasjon mot en mer fordomsfri inngang for å reflektere de mangfoldige og skiftende konseptene i kunsthåndverket, som fortsetter å være synlige innenfor dagens praksis. De ulike svingningene er ikke å forstå som motsetninger; tekniske ferdigheter og konseptuelle ideer eksisterer parallelt og støtter hverandre, og demonstrerer de mange måtene feltet har utviklet seg på i forhold til andre visuelle kunstformer.  

På midten av 1800-tallet da kunst- og håndverksbevegelsen oppsto i Storbritannia, delvis på grunn av motstand mot industrialiseringen, fokuserte håndverksutøvere først og fremst på å bevare kunnskap om tradisjonelle teknikker, og arbeidet for økt oppmerksomhet til estetikk og den kroppslige relasjonen til materialer. Den spredte seg raskt til andre deler av verden, inkludert USA og Europa. 

På 1960-tallet skjedde det et nytt skifte gjennom studioglassbevegelsen i USA som bidro til en strømning som løsnet industriens grep om håndverket og returnerte materialene til kunstnernes hender. Dette er bare noen få eksempler på betydelige vendepunkter som ligger til grunn for kunsthåndverkets nåværende posisjon i kunstfeltet. I tillegg utvider samtidens kunsthåndverk stadig repertoaret, og knytter seg også til ny teori.  

Kunsthåndverkere utfordrer stadig den modernistiske oppfatningen om at kunst og håndverk er to separate praksiser. I 2022 skrev den norske kunsthistorikeren Jorunn Veiteberg at «i det siste tiåret har samtidskunsten åpnet opp for å omfavne flere aspekter ved visuell og materiell kunst og kultur. Spesielt tekstil og keramikk har stadig blitt mer allment tilgjengelig, både som materiale og medium.»6 På samme vis skriver den norske kunstkritikeren Line Ulekleiv om en enorm interesse for materialitet og en revitalisering av det tradisjonelle kunsthåndverket som favner en bredere og dypere tendens de siste ti årene, ikke minst innen tekstilkunst.7 En annen mulig forklaring kan relatere seg til teorien om den materielle vendingen som, i tilknytning til kunst, viser til en kunstnerisk og teoretisk tilnærming som vektlegger materielle sider ved den kunstneriske produksjonen, og som åpner for en bredere samtale om håndens arbeid, forholdet mellom natur og menneske og sistnevntes herredømme. Parallelt fremhever den norske kunsthistorikeren Ingrid Halland i sin tekst Kunstfilosofi etter relasjoner, objektet og materialitetens posisjon etter at relasjonsestetikken gjorde seg gjeldende i kunstverdenen på begynnelsen av 2000-tallet. Hun skriver at «Kunst og tenkning etter relasjoner trekker seg tilbake, inn i formen, inn i materialiteten og her finnes også et politisk prosjekt.»8 

I samtiden gjør endringer i den visuelle og materielle kulturen seg også gjeldende på tvers av generasjoner, der yngre kunstnere er mindre opptatt av sjangerinndeling, og angriper i større grad kunstbegrepet som flytende. Endringene gjør seg også visuelt synlig i kunstverk og i utstillinger der kunstnere utforsker ulike materialer og medier med friere tilgjengelighet, aksept og bevissthet til materialitet og prosess.  

Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) er et beviselig tilfelle der slik frihet og utforskning av materielle muligheter har tatt form, og viktigst av alt, at utviklingen har vært studentdrevet. I en tekst fra 2019 forklarer Sara R. Yazdani, førsteamanuensis i kunsthistorie og teori og leder for teori MFA på KHiO, hvordan den sosiale handlingen å skape kunst ikke bare er avgjørende for utdanningssystemet, men at den også er nødvendig for å skape et sted for eksperimentering. Og videre at et resultat av dette er at studentene blander sammen håndens arbeid med materialene, animasjon, det virtuelle, installasjon og skulptur.9 

I 2018-publikasjonen av Craft, redigert av Tanya Harrod, en ledende vitenskapelig stemme innenfor kunsthåndverkfeltet, beskriver Harrod i en velfundert introduksjon hvordan «håndverket for tiden blir skrevet inn (re-innskrevet) i kunstens nettverk på ny – med bruk av materialer som brent leire, eller i sosialt engasjerte prosjekter som involverer performative håndverksprosesser […]»10 Nøkkelbegrepet «re-innskrevet» i Harrods tekst er viktig fordi det antyder at håndens kyndige arbeid med materialene «igjen» er en del av kunsten. Mer nylig, i 2023, skrev Harrod en entusiastisk artikkel der hun beskriver ulike utstillinger hvor kunsthåndverkere og deres arbeider blir omfavnet av kunstverdenen, samtidig påpeker hun at kunsthåndverkets tause kunnskap og kontekst ikke kan ignoreres. Harrod skriver, «tidvis kan det se ut som om kunsthåndverket har iboende egenskaper som ligner en potensiell koloni, og har blitt et slags hinterland som skal utforskes av kunstverdenen som tar rollen som en velorganisert kolonimakt.»11  

I teksten The Future is Handmade fra 2014, diskuterer den svenske kritikeren Dennis Dahlqvist gjenopplivingen av det håndlagde og det konseptuelle kunsthåndverket i kunst og design etter modernismen. Etter å ha ledet leseren gjennom viktige momenter i denne revitaliseringen, avslutter Dahlqvist teksten overbevisende med å konkludere at konseptuelt håndverk ikke er noe nytt.12 Det er på grunn av industrialisering og kapitalisme at verdifulle ideer om kunsthåndverk og det håndlagde har blitt ignorert. 

Tekstilbasert praksis spiller en betydelig rolle i dagens bevissthet om kunsthåndverk, men dette er en bevisstgjøring som har vært i bevegelse over flere år. Den svensk-norske tekstilkunstneren Hannah Ryggen, som gjorde seg bemerket allerede på 1930-tallet, tok i sine verk opp spørsmål til sin samtid på 1900-tallet som fortsatt er universelle og aktuelle i dag. Brit Fuglevaag utvidet tekstilkunsten i Norge ytterligere da hun begynte sin karriere på 1960-tallet, og samtidig med henne var det flere kunstnere som eksperimenterte og jobbet med tekstiler, slik som amerikanske Sheila Hicks og polske Magdalena Abakanowicz. Det har blitt bemerket at verkene i denne tidsperioden var «preget av […] etniske tekstilkulturer, elementære byggeteknikker og prosessen med å lage for hånd.»13 Disse kunstnerne var interessert i prosessen med å lage og bruke et mangfoldig utvalg av materialer, og fra dette utgangspunktet for kunstnerisk eksperimentering og uttrykk begynte tekstiler å kreve sin plass i samtidskunstens domener. Via visjonære forgjengere, kunstkritikere og kunsthistorikere kobler vi oss på verkene til de 15 kunstnerne som deltar i 46. Tendenser, I de rette hender.  

Inspirert av ordene hentet fra Nicholas Nortons essay, er den 46. utgaven av Tendenser, I de rette hender, en åpen invitasjon til å fortsette diskusjonen om kunsthåndverk: Hvorfor skaper vi stadig med hendene?  Hvilken betydning har materialene for vår forståelse av og interaksjon med verket? Hvordan kan materialene lede oss mot en bredere forståelse av vår samtid?   

Kunstnerne i utstillingen viser oss gjennom deres åpne holdninger og fokuserte arbeider at det ikke er behov for endelige svar, men at det snarere finnes en trang til å ytre seg, og til å forestille seg ulike muligheter.  

Det er flere aspekt som knytter oss til hendene som skaper, men også til hender som ser, hender som veileder, hender som søker, hender som lærer og hender som deler. I denne sammenhengen byr kunstnerne i den 46. Tendenser på inspirasjon og et glimt av håp som bare finnes i de rette hender. Kreativ tenkning foregår ikke kun i vårt eget sinn, men også gjennom taktile praksiser, akkurat slik som den banebrytende tekstilkunstneren Brit Fuglevaag minner oss på. 

1. Nicholas Norton, «Becoming Elastic,» The Vessel: Modulating Craft, no. 6 (2023). Lest 1.oktober, 2023. https://vessel-magazine.no/issues/6/modulating-craft/becoming-elastic (Utdraget er oversatt fra engelsk til norsk for denne teksten). 
2. Ibid. 
3. Brit Fuglevaag. Intervju med tekstforfattere. 9. februar, 2024. 
4. Ibid. 
5. Ibid.
6. Jorunn Veiteberg, “A Contested Concept,” The Vessel: Revisited, no. 4 (2022). Lest 4.februar, 2024. (Utdraget er oversatt fra engelsk til norsk for denne teksten). https://vessel-magazine.no/issues/4/norwegian-crafts-magazine/a-contested-concept. 
7. Line Ulekleiv, ”Kunsten på ett brett,” Kunstkritikk, (2022). Lest 21.februar, 2024. https://kunstkritikk.no/kunsten-pa-ett-brett. 
8. Ingrid Halland, “Kunstfilosofi etter relasjoner,” Contemporary Art Stavanger Journal, (2019). Lest 25.februar, 2024. https://www.contemporaryartstavanger.no/kunstfilosofi-etter-relasjoner. 
9. Sara R. Yazdani, “Beyond the Individual: “Expanded Sculpture” and the Social at the Academy of Fine Art, Oslo,” e-flux Education, (2019). Lest 25.februar, 2024. https://www.e-flux.com/education/features/271362/beyond-the-individual-expanded-sculpture-and-the-social-at-the-academy-of-fine-art-oslo.
10. Tanya Harrod, “Introduction,” in Craft, (Cambridge, MA: The MIT Press, 2018), 19. (Utdraget er oversatt fra engelsk til norsk for denne teksten). 
11. Tanya Harrod, “What the art world gets wrong about craft,” Apollo The International Art Magazine (2023). Accessed February 26, 2024. https://www.apollo-magazine.com/craft-textiles-modern-art-history. 
12. Dennis Dahlqvist, “The Future Is Handmade”, in Materiality Matters, eds. Joakim Borda-Pedreira and Gjertrud Steinsvåg, (Oslo: Norwegian Crafts, 2014 & 2019), 64-65. 
13. Elissa Auther, “Classification and its Consequences: The Case of Fibre Art,” in Craft, ed. Tanya Harrod, (Cambridge, MA: The MIT Press, 2018), 162.