Kristin Tinsa Sæterdal hadde sitt første møte med billedvev da hun var 10 år og ble for alvor hekta på veving som 16-åring. I sitt kunstnerskap dukker hun inn i mørke tematikker, som strekker seg fra det uendelige rommet til det nære hjemlige.
Lørdag 6. april ble den store salen i andre etasje på Galleri F 15 fylt opp av forventningsfulle lyttere før kunstnersamtalen mellom tekstilkunstner Kristin Tinsa Sæterdal og leder av kunstfaglig avdeling på F 15, Maria C. Havstam.
Under kommer et utdrag fra samtalen.
Tinsa Sæterdal er en av kunstnerne som stiller ut i den 46. Tendenser-utstillingen I de rette hender, som nylig åpnet på Galleri F 15 og er kuratert av Havstam sammen med Anne Klontz.
Tendenser er en utstillingsserie for nordisk kunsthåndverk som startet i 1971, initiert av keramiker Erik Pløen. I år er det første gang Tendenser fokuserer på ett materialbasert uttrykk – tekstilkunst.
Tinsa Sæterdal er kjent for sine arbeider med motiver inspirert av populærkultur og science fiction. Hun tematiserer menneskets forhold til teknologi og enkeltmenneskets forhold til komplekse samfunnsspørsmål.
Hvordan startet du med billedvev?
Jeg begynte med billedvev da jeg var 16. Da gikk jeg på Steinerskolen her i Moss. En del av filosofien på Steinerskolen er at alle ting du gjør skal ha en estetisk dimensjon. Du skal gjennomføre alt du gjør med en kunstnerisk visjon. I programmet på 2. klasse videregående skulle man ha billedvev. Da fikk jeg en ramme første dagen og gjorde ferdig et bilde til neste uke. Det var en «instant love», det var bare helt fantastisk. Den neste uken gjorde jeg det samme, så da hadde jeg det gående.
Jeg ble tatt med av min mormor på Kunstindustrimuseet sin store retrospektive utstilling av Frida Hansens arbeider i 1973, da jeg var 10 år. Hele det store gamle Kunstindustrimuseet var fullt av teppene til Frida Hansen. Det var fantastisk for en 10-åring og se disse, med prinsesser, prinser og egyptiske motiver. Så jeg hadde sett disse, i tillegg var min oldemors søster gift med Gerhard Munthe, som også vevet billedvev. Min mormor hadde truffet henne og fortalte om henne, så jeg visste litt om hva det var. Så det var en kjærlighet som jeg fikk med en gang. Jeg lagde billedvev til alle særoppgaver og der man kunne velge selv hva man ville gjøre. Men det var ikke noe kult, eller noe yrke, så det var en tydelig hobbyvirksomhet.
Kristin Tinsa Sæterdal kom inn på Arkitekthøgskolen som 18,5 år. Først en stund etter ferdig utdannelse som arkitekt fikk hun anledning til å starte på et ettårig kurs i billedvev, som førte til at et elevarbeid ble tatt inn på Høstutstilling. Deretter ble veien kort til å satse på et virke som kunstner.
Tinsa Sæterdals verk som vises i Tendenser-utstillingen er Space Debris fra 2018. Verket viser og tematiserer de enorme mengder romsøppel som går i bane rundt jorden og truer satellitter og romstasjoner. Romsøppel kan være rester av gamle satellitter, raketter, verktøy, malingsflak og eksos. Søppelet går i bane i nesten 100 år før det faller ned på jorda.
Når ble du bevisst på denne tematikken?
Det var med filmen Gravity, med Sandra Bullock, fra 2013. Før det hadde jeg holdt på med en lang serie med eksplosjoner – Kaboom – og det går litt inn i den serien også. Det er gøy å få den type energi inn i vevingen, som går så sakte. Det spennet mellom farten og dynamikken, og mediet og teknikken.
Apropos tid, det er en ganske monumental vev. Hvor lang tid brukte du på dette?
Jeg brukte ca ni måneder, men da har jeg tegningen liggende i et års tid minst. For jeg må være sikker på at jeg er interessert i den og at interessen varer over tid. Jeg har en liten film på YouTube om hvordan jeg har laget den. Det var i 2018, med den varmeste sommeren, fra april til september.
På høstutstillingen i 2021 hadde du med et verk som het Skjermtid, der du hadde vevd 32 rom inn i et stort billedteppe og hvert av rommene viste utsnitt fra overvåkningskamera. Hvorfor gikk du inn i den tematikken?
Jeg fikk en jobb på Nasjonalmuseet som vert. Da ser man jo inne på kontrollrommet at folk sitter og ser på skjermene fra utstillingshallene. Du tenker ikke på det når du går inne på et museum, men det sitter alltid noen og ser på deg. Det ble veldig tydelig for meg, alle disse tingene som skjer, som vi ikke ser. Det gjelder også romsøppelet som er der ute.
Dette er jo en tematikk som er litt skremmende, om fremmedgjøring etc. Hvilke tematikker jobber du med nå?
Jeg har gått fra å jobbe med science-fiction og romsøppel til å jobbe med søppel på jorda. Jeg har laget noen store verk i en serie som heter The Dump, som skal vises om et og et halvt år på Soft galleri i Oslo. Jeg tok bilde av en stor søppelhaug i USA for et par år siden. Der ser man at gjenstandene går igjen i hele verden, det er de samme plaststolene, trehjulssyklene og bygningsmaterialene. Også har jeg en serie som tar for seg hverdagssøppel, t-poser etc. Så der har søppeltematikken kommet enda nærmere.
Du bruker oppstadvev, som gir deg mulighet til å lage en vev som er lik på forside og bakside. Kan du si noe kort om den?
Det er jo en vevtype som er urgammel, fra steinalderen. Når man graver i jorda på gamle boplasser fra steinalderen så finner man steiner med hull i som ligger på rekke bortover. Det betyr at det har stått en oppstadvev der. Det er egentlig bare en bom og noen lodd, for å få renningen stram nok til å få inn innslaget. Det er også spesielt med denne teknikken at man vever kronologisk, man legger inn tråd for tråd. Det er som å gå en tur, skritt for skritt, dag for dag.
