Daisuke Kosugi (f. 1984 i Tokyo) bor og arbeider i Oslo. Selv om video er hovedmediet, omfatter kunstpraksisen hans også performance, tekst, lyd og skulptur, og alt går inn i et verk som fokuserer på fremmedgjort subjektivitet i et normalisert sosialt miljø. Han jobber ofte sammen med familiemedlemmer og andre og utforsker ideer som kretser rundt tilhørighet, empati, kjønn, hukommelse og umuligheten av å formidle fysisk og mental smerte, samtidig som han tar opp tanken om det virkelige vs. det imaginære. Kosugi har de siste årene hatt separatutstillinger på Jeu de Paume i Paris, CAPC musée d’art contemporain de Bordeaux, Museo Amparo Puebla i Mexico og Fotogalleriet i Oslo. Arbeidet hans har dessuten blitt bredt presentert i Norge og i gallerier og museer over hele verden, blant annet Centre Pompidou i Paris, Whitechapel Gallery i London og Bonniers Konsthall i Stockholm.
All that goes before forget, 2021
Enkanals video, 15 minutter
All that goes before forget er komponert av fragmenterte historier. Fra en ung jente i etterkrigstidens Norge til en japansk skolejente under andre verdenskrig og en androgyn person i tjueårene i en hjemlig samtidssetting. Disse tre personene kommer fra ulike steder og tider, og inn mellom bildene flettes det en ubestemmelig voiceover som kan tilhøre én av personene på skjermen, eller alle, eller ingen av dem. Scenene er holdt i nærbilder, noe som gir dem et snev av betydning, som om de var inngangsporter til minner. Den overordnete fortellingen blir likevel pirrende uhåndgripelig. Som voiceover-stemmen sier, «Detaljer om periferien gjentar seg selv igjen og igjen, mens hendelsens sentrum er et annet sted». Dette peker også mot filmens tittel, som ser ut til å åpne for to ulike tolkningsmuligheter: alt som hender før man glemmer, eller glem alt som har hendt før. Tittelen er hentet fra den første setningen i Samuel Becketts korte tekst «Enough», som opprinnelig ble skrevet på fransk i 1966 og oversatt til engelsk av forfatteren senere samme år. Kosugi trekker ofte inn sin egen familiehistorie i kunsten, og innsikten han skaffer seg om livet til slektningene sine, transformerer han ved hjelp av en kombinasjon av portrett, dokumentar, koreografi og fiksjon. All that goes before forget markerer et nytt utviklingstrinn i kunsten hans der han beveger seg dypere inn i fiksjonen som et middel for å spekulere rundt hendelser som kan definere et liv, samtidig som de motsetter seg våre forsøk på å gjenfortelle dem.
